Gjenoppbygging av hvitmure

• 1. Innføring
• 2. Bakgrunn
  • 2.1 Latinsk navn
  • 2.2. Rødlistestatus
  • 2.3. Lokaliteter i Norge
    • 2.3.1 Lokaliteter i Oslo
    • 2.3.2 Lokaliter i Asker
    • 2.3.3 Lokaliter i Nesodden
    • 2.3.4 Lokaliter i Moss
  • 2.4. Antall individer
  • 2.5. Beskrivelse
  • 2.6. Utbredelse
  • 2.7. Økologi
  • 2.8. Livssyklus
  • 2.9. Historikk
• 3. Formål
• 4. Gjenoppbyggingstiltak
  • 4.1. Kortidsprogram
  • 4.2. Langtidsprogram
• 5. Beslektete tiltak
• 6. Grunnlag for valg av art
• 7. Tilbakegang og trusler
• 8. Økonomi
• 9. Lenker
• 10. Ansvarlig
• 11. Referanser

1. Innføring

Hvitmure tilhører rosefamilien

2. Bakgrunn

2.1. Latinsk navn

Drymocallis rupestris (Potentilla rupestris).

2.2 Rødlistestatus

CR (Kritisk truet).

2.3 Lokaliteter i Norge

2011: 6 (fem naturlige).

2006-2010: 5 (fire naturlige).

2005: 5 (fire naturlige (ny bestand funnet på Jeløya, Østfold) og 1 utgått bestand gjeninnført).

2004: 4 (tre naturlige).

1990: 4 (tre naturlige og en utgått bestand ble utplantet på Ekeberg).

1989: 3.

Ca. 1960: 4.

Ca. 1930: 5.

1800-tallet: 6.

2.3.1 Lokaliteter i Oslo

Hvitmure har 2 lokaliteter i Oslo.

1. Oslo: Tåsen. Opprinnelig bestand.

2. Oslo: Ekeberg. Opprinnelig bestand utgått, men senere plantet ut med frø fra tåsenbestanden.

2.3.2 Lokaliteter i Asker

Hovedforekomsten på Leangodden står på et omtrent 10 x 5 m stort område.

2.3.3 Lokaliteter i Nesodden

Forekomsten på Hellevik står på et 1 x 6 m stort område.

2.3.4 Lokaliteter i Moss

Forekomsten på Jeløya består av 2 individer.

2.4 Antall individer

Omkring 200.

2.5 Beskrivelse

Hvitmure blir 30-50 cm høy. Stengelen er rødlig og hårete. Nedre blader er 10-15 cm, med 2-3 småblad og endesmåblad; øvre blad 3-koblete og dobbelt tannete. Hvite blomster. Frø 1 mm, eggformete og lysbrune.

2.6 Utbredelse

Kun kjent i Oslofjord i kommunene Oslo, Asker, Nesodden og Moss. Foto: Norsk Naturarv.

2.7 Økologi

Planten trives på tørr og åpent jord i enger eller rasmark. Den er videre varme- og lyskrevende. Angivelig er planten tilpasset områder som beites uregelmessig. Den tåler ikke årlig beiting, men trenger tråkk- og slitasjeskader med påfølgende blottlagt mold for å kunne spire.

Litt påfallende er det at arten synes å være lett å dyrke i hager. Der kan den også spre seg lett ved frø og nærmest opptre ugressaktig. Tore Berg har sett arten på Ås (hos Stein Søbø) ig på Eidsvold (hos tannlegge Jan Haug) og begge disse steder er arten usedvanlig vital og sprer seg lett. Det er derfor en påfallende kontrast mellom hvor sjelden arten er i naturen og hvor lett den sprer seg i hager.

2.8 Livssyklus

Flerårig plante. Blomstrer fra juni til juli.

2.9 Historikk

Hvitmure er første gang beskrevet av Oluf Bromelius i 1694 i Göteborg, Sverige. Arten ble første gang innsamlet i Norge i 1861 av Axel Blytt.

Hvitmurebestanden har gått sterkt tilbake de siste 50 årene både når det gjelder lokaliteter og antall individer på gjenværende lokaliteter.

I mellomkrigsårene var hvitmurebestanden på Tåsen så stor at når den blomstret var engen helt hvit. Forekomsten er fredet administrativt ved tinglysning i Oslo kommune isiden 1925 pga. arten. Siden har den fått stå uten tilsyn og oppfølging med påfølgende gjengroing. I dag er den opprinnelige engen dekket av trær.

I 1925 sto hvitmure på et omtrent 80 m² stort område. I 1986 var utstrekningen redusert til 20 m2.

I 1999 var arealet skrumpet inn til 2 m². Dette året ble det utført skjøtsel ved slått i august. Skjøtselen er blitt utført årlig med unntak av 2005.

I 2011: 9 blomstrende individer.

I 2010: 19 blomstrende individer.

I 2009: 10 blomstrende individer.

I 2008: 6 blomstrende individer.

I 2007: 4 blomstrende individer.

I 2006: 3 blomstrende individer.

I 2005: 5 blomstrende individer.

I 2004: 0 blomstrende individer (alle plukket).

I 2001: 9 blomstrende individer.

I 2000: 6 blomstrende individer.

I 1999: 2 blomstrende individer.

I 1987: 5 individer.

I 1980 sto det ca. 50 individer.

I 2003 ble det plantet ut fem individer og sådd rundt 200 frø på tåsenengen 5-10 m V for opprinnelig bestand. Plantene var spiret fra innsamlete hvitmurefrø fra Tåsen og frøene var samlet inn fra de dyrekete plantene som så ble plantet ut.

Hvitmureengen på Tåsen ble utsatt for ulovlige tekniske inngrep i 2000.

Bestanden på Ekeberg døde ut en gang på på 80-tallet. Frø fra tåsenbestanden ble samlet inn og en ny bestand ble plantet ut på Ekeberg i 1990.

En hittil ukjent hvitmurebestand ble oppdaget på Jeløya, Østfold i 2005. Bestanden er så liten at dens fremtid er meget usikker.

3. Formål

Det overordnete formålet er å ivareta forbedre hvitmurens leveområder for på den måten sikre og øke bestanden.

4. Gjenoppbygging

Norsk Naturarvs «Gjennoppbygging av hvitmure» begynte i 2005.

4.1 Kortidsprogram

Utføre skjøtsel på Tåsen (opprinnelig eng med hvitmure), Oslo kommune.

4.2 Langtidsprogram

Utføre skjøtsel på alle de tre opprinnelige lokalitetene i Norge.

Frøbankprosjektet. Hvitmure

5. Beslektete tiltak

Utplanting av utgått bestand på Ekeberg, Oslo. Privat regi.

6. Grunnlag for valg av art

Kriterier:

• direkte truet art
• meget enkel å overvåke
• kostnadseffektiv

7. Tilbakegang og trusler

Gjengroing av enger samt ubygging.

Gjengroing er et vesentlig problem. Engene hvitmuren står i består gjerne av næringsrik kambrosilursk bergart. Slike enger gror først igjen av busker og deretter av trær med påfølgende utskygging av hvitmuren.

8. Økonomi

-

9. Lenker

10. Ansvarlig

Norsk Naturarv står for gjennomføring av "Gjenoppbygging av hvitmure".

Prosjektleder: Romans Gramsz.

11. Referanser

• Direktoratet for naturforvaltning. 1999: Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. DN-rapport 1999-3
• Engan, G., Båtvik, J. I. I. og Lindberg C. 2005: Oppsiktsvekkende funn av solrode Helianthemum nummularium, fargemyske Asperula tinctoria, bakkeknapp Scabiosa columbara og hvitmure Drymocallis rupestris på Jeløya i Moss. Varmetidsrelikter eller dyktige forfalskninger? Blyttia. 1/2006.
• Høiland, K. 1988: Forvaltningsplan for truete plantearter i Oslo og Akershus fylker. Økoforsk.
• Mossberg, B. og Stenberg, L. 1995: Gyldendals store nordiske Flora (1999-2001). Gyldendal.

Til toppen av siden