Sylinderknøttsnegle

• 1. Innføring
• 2. Bakgrunn
  • 2.1 Latinsk navn
  • 2.2 Rødlistestatus
  • 2.3 Lokaliteter i Norge
    • 2.3.1 Lokaliteter i Oslo
• 2.4. Antall individer
• 2.5 Beskrivelse
• 2.6 Utbredelse
• 2.7 Økologi
• 2.8 Livssyklus
• 2.9 Historikk
• 3. Formål
• 4. Overvåkingsprogram
  • 4.1. Kortidsprogram
  • 4.2. Langtidsprogram
• 5. Beslektete tiltak
• 6. Grunnlag for valg av art
• 7. Tilbakegang og trusler
• 8. Økonomi
• 9. Lenker
• 10. Ansvarlig
• 11. Referanser

1. Innføring

Foto: Biofokus.

Sylinderknøttsnegl Truncatellina cylindrica tilhører knøttsneglfamilien (Vertiginidae), som igjen er en del av den store gruppen lungesnegler, hvor de fleste landsneglene hører til. I Norge inneholder familien i tillegg tre arter i slekten Columella (søylesnegler) og 13–14 arter i slekten Vertigo (knøttsnegler). Hos Olsen (2002) er arten kalt kun sylindersnegl, men dette er foreslått endret, da betegnelsen ”knøtt” er svært treffende også for denne arten. Arten er tilknyttet tørre, kalkrike områder. Fra tidligere foreligger det funn fra Akershus festning (1800-tallet og noen få funn på 1900-tallet) og Malmøya (kun 1800-tallet) (Westerlund 1873, Økland 1925). Denne undersøkelsen har vist at den har, og sannsynligvis har hatt, en noe videre utbredelse. I Sverige og Danmark er den noe mer utbredt enn i Norge, men også der sjelden. I Sverige finnes den fra Skåne til landskapene rundt Mälardalen, men med meget store utbredelsesluker og med et tyngdepunkt øst i landet (Proschwitz 1998). Funnstedene som ligger nærmest de norske finnes på Stora Härmanö og i Kyrkesund i Bohuslän, samt ved Kinnekulle i Västergötland, alle ca. 200 km i luftlinje fra de norske (T. von Proschwitz pers. medd.). I Danmark regnes den som sjelden og er kun kjent fra et fåtall steder (Bondesen 1981, Pihl og Laursen 2002). Ellers finnes den i store deler av Sentral og Sør-Europa, samt i Nordvest-Afrika, og deler av Asia. Nåværende kjente forekomst i Norge består av tre lokaliteter, pluss én ytterligere, hvor arten ikke ble gjenfunnet i 2008.

Bestanden har fire lokaliteter i Norge, alle i Oslo.

2. Bakgrunn

2.1 Latinsk navn.

Truncatellina cylindrica.

2.2 Rødlistestatus

Kritisk truet (CR). På den forrige rødlisten (Direktoratet for naturforvaltning 1999) ble ikke landsneglene vurdert. I Sverige har arten ikke vært med på de to siste rødlistene (Gärdenfors 2000, 2005), og i Danmark er den ikke med på listen fra 1998 (Stoltze og Pihl 1998).)
 

2.3 Lokaliteter i Norge

2008: 4
2006: 2.
2003: 2.
1925: 2.
1800-tallet: 2.
1873: 1.

Kommentar: Økning i antall lokaliteter skyldes registrerings- og overvåkningsaktivitet.

2.3.1 Lokaliteter i Oslo

Lokalitet 1. Akershus festning, bergskrentene på vestsiden av festningen.
Individer: Ved noen innsamlinger er det ikke oppgitt antall individer, men fra de kjente innsamlingene er hhv. 1 (ukjent år), 4 (1883), 17 (1883), 1 (1960-tallet), 1 (2000), 2 (2006) og 21 (2008) individer funnet.
Areal: Dyrene finnes i svært bratt terreng. Skrenten langs festningen er nesten 300 m lang, og med en gjennomsnittlig høyde på 8–10 m. Sett fra siden dekker området dyrene finnes på da mellom to og tre mål. Det totale arealet er delt i sju delområder under innsamling og bearbeiding av materialet.
Miljø: Tørt kalkberg med bl.a. bergknapparter og markmalurt på hyller og i sprekker. Lokaliteten har inntil nylig vært sterkt truet av klatrende hageplanter som eføy, klatrevillvin og klatrehortensia, men mye av dette ble fjernet i 2008.
Tilstand: Tilsynelatende stabil, ettersom arten har holdt seg her i godt over 100 år, men de klatrende plantene må holdes i sjakk.
Skjøtsel: Sørge for at klatreplantene ikke får for stort omfang (de kan godt fjernes helt). På de litt større hyllene like under muren til selve festningen gror det igjen med store mengder busk og kratt (bl.a. mye alm), og dette bør fjernes regelmessig, til dels bør de graves opp og fjernes permanent.
GPS-koordinater: 32VNM9706542354–32VNM9707742498
Registrert: 26.08.2005.
Overvåkningsdato: 2008.
Første gang sett: Før 1873 (ikke sett her siden).
Eier: Forsvarsbygg.

Lokalitet 2. Malmøya, ukjent hvor (Martens 1881).
Individer: 1.
Areal: Ukjent (hele Malmøya er noe over 500 mål, men i hvert fall i dag er store deler av dette arealet lite brukelige for sylinderknøttsnegl).
Miljø: Ukjent.
Tilstand: Ukjent.
Skjøtsel: Ikke mulig å angi, da det er ukjent hvor arten ble funnet.
GPS-koordinater: -
Registrert: 26.08.2005.
Overvåkningsdato: 2008.
Første gang sett: Før 1873 (ikke sett her siden).
Eier: Privat.

Lokalitet 3. Hovedøya, bergknauser på sørøstsiden.
Individer: 11.
Areal: Ca. 7,3 mål. Det totale arealet er delt i tre delområder under innsamling og bearbeiding av materiale.
Miljø: Hovedøya I: Bratt skråning med ganske mye busker. Fast fjell helt nederst, ellers bare småknauser her og der. Stort sett forvitringsjord/-grus i skråningen. Blir meget varm i solsteken, og er sannsynligvis meget tørr. Diverse plantearter, bl.a. rødlisteartene hjorterot, hundetunge og svartmispel, samt de innførte artene russesvalerot og akeleie. Sylinderknøttsnegl ble ikke funnet i dette delområdet. Andre nevneverdige arter er skyggebillearten Opatrum sabulosum og bredsnutebillearten Otiorhynchus porcatus, som begge er tilknyttet tørre, kalkrike områder. Engknøttsnegl Vertigo pygmaea finnes også i området.
Hovedøya II: Dette er et område med hovedsakelig fast fjell og dominert av kvitbergknapp og gravbergknapp like sør for Hovedøya I. Ett ungt, lenge dødt individ av sylinderknøttsnegl ble funnet, sammen med bl.a. engknøttsnegl.
Hovedøya III: Dette er en litt slakere skråning med mer vegetasjon.
Området er dominert av fjellgrunn, men mye forvitringsjord/-grus ligger i forsenkninger og små skråninger. Mye kvitbergknapp og generelt mer vegetasjon enn i Hovedøya I, og dermed sannsynligvis mer egnet for klapregresshoppe. Også her finnes rødlisteartene hjorterot og hundetunge. Det er få busker, mest berberis. Hele 10 individer, alle riktignok døde, men noen rimelig ferske, av sylinderknøttsneglen ble funnet. Engknøttsnegl finnes også her. Nettegen Campylosteira verna er bare kjent fra Østfold og Oslo/Akershus i Norge; arten er også tatt på Hovedøya tidligere, bl.a. i 1992. I tillegg finnes bl.a. skyggebillearten Opatrum sabulosum og hettebladbillearten Cryptocephalus bilineatus, som begge er knyttet til tørre, kalkrike områder. Bredsnutebillearten Otiorhynchus ligustici regnes som uvanlig i Norge. Maurløvelarver finnes i området.
Tilstand: Ukjent.
Skjøtsel: Ingen.
GPS-koordinater: Hovedøya I: NM 97374095, Hovedøya II: NM97344094, Hovedøya III: NM97204081.
Registrert: 2008.
Overvåkningsdato: 2008.
Første gang sett: 2008.
Eier: Oslo kommune?

Lokalitet 4. Malmøykalven, sørøstspissen.
Individer: 13, hvorav én levende voksen.
Areal: Meget omtrentlig er to mål undersøkt.
Miljø: Arealene her er varierte, delvis med fjellknauser, forvitringsjord/-grus, spredt buskvegetasjon og mer engliknende områder (Figur 8). Karplanter ble ikke notert, og området ble ganske raskt gjennomgått på grunn av mye måker på egg og gjess med små unger. Andre nevneverdige arter: nettegen Campylosteira verna har en begrenset utbredelse i Norge.
Tilstand: Tilsynelatende en god populasjon, både levende og nylig døde dyr ble funnet.
Skjøtsel: Sannsynligvis er ingen skjøtsel nødvendig på kort sikt. Det bør imidlertid holdes oppsikt med gjengroing/forbusking og eventuelt etablering av fremmede (plante)arter.
GPS-koordinater: NM97743752.
Første gang sett: 2008.
Eier: Oslo kommune?

2.4 Antall individer

I 2008 ble det funnet tilsammen 45 individer på alle de kjente lokalitetene i Norge. Forøvrig er det vanskelig å anslå hele bestanden siden kunnskapene om artens utbredelse er liten. Arten har sannsynligvis større utbredelse og derfor en større bestand.

2.5 Beskrivelse

Opp til 0,9 mm bred og 2 mm høy. Skallet er sylindrisk og høyredreid, med 5–6 vindinger. Skalloverflaten er matt og har tydelige ribber. Munningen er noe oval og uten tenner. Fargen på skallet er blekt gyldenbrun når dyret er levende, men blekner når dyret dør.

2.6 Utbredelse

Kun påvist i Oslo.

2.7 Økologi

Arten er knyttet til tørre, åpne, kalkrike steder, ofte blant bergknapp (Sedum), malurt (Artemisia) og gressarter. Den finnes gjerne på bergvegger eller i urer, men kan også finnes på murer. Diverse bilder på denne siden viser et utsnitt av leveområdene til arten i indre Oslofjord. Andre steder i Europa kan - Kartlegging av sylinderknøttsnegl,Truncatellina cylindrica, i 2008 - - Biofokus-rapport 2008-33, side 5 - arten leve i urer og noen få steder i sanddyner. I Asia og østre deler av Europa regnes arten som en steppeart.

2.8 Livssyklus

Livssyklusen til sneglen er ukjent, i hvert fall under norske forhold. Både voksne og juvenile dyr er funnet levende i hvert fall i slutten av juni, og et relativt stort, men juvenilt dyr som er funnet i slutten av mai har muligens også vært levende på innsamlingstidspunktet.

2.9 Historikk

Første gang beskrevet av Férussac i 1807. Første gang påvist i Norge i 1873. Funnet på Akershus festning. Arten har gått tilbake i Sverige og er sannsynligvis i tilbakegang i Norge også.

I 2008 tok Norsk Naturarv kontakt med BioFokus får å få overvåket sylinderknøttsneglen.

3. Formål

Undersøkelsen er iverksatt for å forsøke å fastslå artens status, og for å danne et utgangspunkt for en eventuell fremtidig overvåkning av arten.

4. Overvåkingsprogram

Norsk Naturarvs «Overvåkning av sylinderknøttsnegle begynte i 2008.

4.1 Kortidsprogram

Kartlegge alle lokaliteter i Oslo kommune.
Anslå bestanden i Oslo kommune

4.2 Langtidsprogram

Kartlegge alle lokaliteter i Norge.
Anslå bestanden i Norge.

5. Beslektete tiltak

Ingen kjente i Norge.

6. Grunnlag for valg av art

Kriterier:
- kritisk truet art
- snever utbredelse og med få lokaliteter
- stor fare for negative påvirkninger på den eneste kjente lokaliteten i Norge
- muligheter for å rette opp i de negative påvirkningene
- potensial for funn på nye (og gamle) lokaliteter
 

7. Tilbakegang og trusler

Gjengroing av leveområdene.

8. Økonomi

Norsk Naturarv (NN).

9. Lenker

Ingen.

10. Ansvarlig

FioFokus og stiftelsen Norsk Naturarv har tatt initiativet og står for gjennomføring av «Overvåkning av sylinderknøttsnegle.

Prosjektansvarlig: Kjell Magne Olsen.

11. Referanser