Overvåking av hvitmure

• 1. Innføring
• 2. Bakgrunn
  • 2.1 Latinsk navn
  • 2.2. Rødlistestatus
  • 2.3. Lokaliteter i Norge
    • 2.3.1 Lokaliteter i Oslo
    • 2.3.2 Lokaliter i Asker
    • 2.3.3 Lokaliter i Nesodden
    • 2.3.4 Lokaliter i Moss
  • 2.4. Antall individer
  • 2.5. Beskrivelse
  • 2.6. Utbredelse
  • 2.7. Økologi
  • 2.8. Livssyklus
  • 2.9. Historikk
• 3. Formål
• 4. Overvåkingsprogram
  • 4.1. Kortidsprogram
  • 4.2. Langtidsprogram
• 5. Beslektete tiltak
• 6. Grunnlag for valg av art
• 7. Tilbakegang og trusler
• 8. Økonomi
• 9. Lenker
• 10. Ansvarlig
• 11. Referanser

1. Innføring

Hvitmure tilhører rosefamilien. Foto: Norsk Naturarv.

2. Bakgrunn

2.1 Latinsk navn

Drymocallis rupestris. (Eldre navn: Potentilla rupestris).

2.2 Rødlistestatus

Sterkt truet (EN). Status inntil 2015: Kritisk truet (CR).

Artsdatabankens begrunnelse.

2.3 Lokaliteter i Norge

2011–2014: 6 (5 naturlige – ny bestand funnet i 2011 ved Blankvann, Nordmarka, Oslo, (lokalitet 3) og 1 utgåtte bestand gjeninnført).

2006–10: 5 (4 naturlige og 1 utgått bestand gjeninnført på Ekeberg, Oslo (lokalitet 2)).

2005: 5 (4 naturlige (ny bestand funnet på Jeløya, Østfold) og 1 utgått bestand gjeninnført).

2004: 4 (3 naturlige og 1 utgått bestand gjeninnført).

1990: 4 (3 naturlige og 1 utgått bestand ble utplantet på Ekeberg).

1988: 3.

Ca. 1960: 4.

Ca. 1930: 5.

1800-tallet: Omkring 8.

2.3.1 Lokaliteter i Oslo

Lokalitet 1, Tåsen, Oslo.
Lokalitet 2, Ekeberg, Oslo.
Lokalitet 3, Blankvann, Nordmarka, Oslo.
 

Hvitmurebestanden på Tåsen. Foto: Norsk Naturarv.

2.3.2 Lokaliteter i Asker

Forekomsten på Leangodden står på et omtrent 10 × 5 m² stort område.

2.3.3 Lokaliteter i Nesodden

Forekomsten på Hellevik står på et 1 × 6 m² stort område.

2.3.4 Lokaliteter i Moss

Forekomsten på Jeløya består av to individer.

2.4 Antall individer

Norges hvitmurebestand teller ca. 5500 individer, og er fordelt på seks kjente lokaliteter; 2000 i Oslo, 3500 i Akershus og en liten bestand, færre en 50, i Østfold. Omkring 80 % sto i blomst. Alle lokalitetene ble overvåket i 2016.

Oslobestandens to naturlige lokaliteter telte 2000 individer i 2016, 24 individer (3 i blomst) i 2013 og 79 (20 i blomst) i 2012 og 59 (20 i blomst) i 2011. I 2013 ble den tredje lokaliteten, Ekeberg, og tatt med i overvåkingen. Den totale hvitmurebestanden i Oslo med den utplantete lokaliteten teller ca. 2000 individer med omkring 1000 blomstrende individer.

Den totale hvitmurebestanden i Norge, med den utplantete lokaliteten på Ekeberg, teller omkring 2200 individer med omkring 1200 blomstrende individer.

2.5 Beskrivelse

Hvitmurefrø. Foto: Norsk Naturarv.

Hvitmure blir 20–60 cm høy. Vanlig høyde er 30–40 cm. Stengelen er rødlig og hårete. De nedre blader er 10–15 cm, med 2–3 småblad og endesmåblad; øvre blad 3-koblete og dobbelt tannete. Hvite blomster. Frø 1 mm, eggformete og lysbrune.

2.6 Utbredelse

Kun kjent i Oslofjord-området i kommunene Oslo, Asker, Nesodden og Moss.

2.7 Økologi

Norges største hvitmurebestand står i Asker. Foto: Norsk Naturarv.

Planten trives på tørr og åpent jord i enger eller rasmark. Den er videre varme- og lyskrevende. Angivelig er planten tilpasset områder som beites uregelmessig. Den tåler ikke årlig beiting, men trenger tråkk- og slitasjeskader med påfølgende blottlagt mold for å kunne spire.

2.8 Livssyklus

Flerårig plante. Blomstrer fra juni til juli.

2.9 Historikk

Hvitmure er første gang beskrevet av Oluf Bromelius i 1694 i Göteborg, Sverige. Arten ble første gang innsamlet i Norge i 1861 av Axel Blytt.

Hvitmurebestanden har gått sterkt tilbake de siste 50 årene både når det gjelder lokaliteter og antall individer på gjenværende lokaliteter.

Arten har trolig hatt åtte kjente forekomster i Norge, alle i oslofjordområdet.

I mellomkrigsårene var hvitmurebestanden på Tåsen så stor at når den blomstret var engen helt hvit. Forekomsten er fredet administrativt ved tinglysning i Oslo kommune siden 1925 pga. arten. Siden har den fått stå uten tilsyn og oppfølging med påfølgende gjengroing. I dag er den opprinnelige engen dekket av trær.

I 1925 sto hvitmure på et omtrent 80 m² stort område. I 1986 var utstrekningen redusert til 20 m².

I 1999 var arealet skrumpet inn til 2 m². Samme år ble enga med hvitmure slått i august. Skjøtselen ble iverksatt og bekostet privat siden forvaltningsmyndighetene ikke viste ansvar. Slått er siden blitt utført årlig med unntak av 2005. Oslo kommune begynte å betale for slåtten i 2001.

Hvitmure i avblomstret tilstand. Fotografert 20.06.06. Foto: Norsk Naturarv.

Bestanden på Ekeberg døde ut en gang i 80-årene. Frø fra tåsenbestanden ble samlet inn og en ny bestand ble plantet ut på Ekeberg.

3. Formål

Det overordnete formålet er få økt kunnskap om hvitmurens utbredelse, antall, tilstand og bestandsutvikling.

4. Overvåkingsprogram

Norsk Naturarvs «Overvåking av hvitmure» begynte i 2005.

4.1 Kortidsprogram

Kartlegge og overvåke alle lokaliteter i Oslo kommune.

4.2 Langtidsprogram

Få kunnskap om bestandsutviklingen.

5. Beslektete tiltak

Ingen kjente.

6. Grunnlag for valg av art

Kriterier:

• direkte truet art
• meget enkel å overvåke
• kostnadseffektiv

7. Tilbakegang og trusler

Gjengroing av enger samt utbygging.

Gjengroing er et vesentlig problem. Engene hvitmuren står i består gjerne av næringsrik kambrosilursk bergart. Slike enger gror først igjen av busker og deretter av trær med påfølgende utskygging av hvitmuren.

8. Økonomi

Norsk Naturarv (NN).

9. Lenker

https://no.wikipedia.org/wiki/Kvitmure

10. Ansvarlig

Norsk Naturarv står for gjennomføring av "Overvåking av hvitmure".

Prosjektleder: Roman Gramsz.

Registrert av:
2008–2016: Roman Gramsz og Joanna Potocka.
2004–2007: Roman Gramsz.
Les alle kartleggingsrapportene fra Roman Gramsz fra og med 2008 nederst på siden.

11. Referanser

• Artsdatabanken: Norsk rødliste for arter 2021.
• Artsdatabanken: Norsk Rødliste 2006.
• Direktoratet for naturforvaltning: Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. DN-rapport 1999-3.
• Fægri, K. & Danielsen, A. 1996. Maps of distribution of Norwegian vascular plants. III. The southeastern element. Fagbokforlaget, Bergen. 129 + 40 s.
• Engan, G., Båtvik, J. I. I. og Lindberg C. 2005: Oppsiktsvekkende funn av solrode Helianthemum nummularium, fargemyske Asperula tinctoria, bakkeknapp Scabiosa columbara og hvitmure Drymocallis rupestris på Jeløya i Moss. Varmetidsrelikter eller dyktige forfalskninger? Blyttia. 1/2006.
• Engan, G., Båtvik, J.I. & Lindberg, C. 2006. Oppsiktsvekkende funn av solrose Helianthemum nummularium, fargemyske Asperula tinctoria, bakkeknapp Scabiosa columbaria og hvitmure Drymocallis rupestris på Jeløy i Moss. Varmetidsrelikter eller dyktig 'forfalskning'. Blyttia. 64: 15-32.
• Holtan, I., Ursin, M. & Wesenberg, J. 1999. Kriseskjøtsel for hvitmura Potentilla rupestris på Tåsen 1999. Firbladet. 12, 2: 3.
• Stabbetorp, O.E. & Wesenberg, J. 1990. Hvitmure (Potentilla rupestris) plantet ut i Ekebergskråninga, Oslo. Blyttia. 48: 129-131.
• Wesenberg, J. 1998. Hvitmura Potentilla rupestris på Tåsen er nede i 4 individer - og de første nyetablerte ungplanter observert i Ekeberg-populasjonen. Firbladet. 11, 4: 2-3.
• Høiland, K. 1988: Forvaltningsplan for truete plantearter i Oslo og Akershus fylker. Økoforsk.
• Mossberg, B. og Stenberg, L. 1995: Gyldendals store nordiske flora (1999-2001). Gyldendal.

Til toppen av siden

Les alle årsmeldingene fra Norsk Naturarv her.

Se Artskart her.

Les alle kartleggingsrapportene fra Roman Gramsz fra og med 2008 her:

Kvitmure Roman Gramsz 2008.pdf Kvitmure Roman Gramsz 2009.pdf Drymocallis-10.pdf Drymocallis-11.pdf Drymocallis-12.pdf Drymocallis-13.pdf Drymocallis- 2014.pdf Drymocallis- 2015.pdf Drymocallis-2016.pdf Drymocallis-2017.pdf