Drakehode

Flerårig plante tilknyttet kulturlandskapets enger. Foretrekker berggrunn bestående av kalkrik kambrosilur. Planten tåler tørke hvilket er avgjørende for dens overlevelse da den står på enger under sakte gjengroing.

Drakehode (Dracocephalum ruyshiana)
I en verden der underhodningsindustrien var fraværende og fantasien livlig kunne selv blå blomster bli en kilde til fryktinngytende vesener; derfor navnet drakehode. Foto: Norsk Naturarv.

Drakehode er tilnærmet fraværende i Vest-Europa og har sine største forekomster i Alpene og i Norge, fra Oslofjorden til Gudbrandsdalen. Planten er en sletteart med hovedutbredelse i Øst-Europa og Asia. Tidligere hadde den antagelig større utbredelse i Europa, men har forsvunnet da dens naturlige leveområder er oppdyrket og utbygget. Det kan tenkes at den var tilknyttet megafaunaen for over 10.000 år siden. Mammuter, neshorn, bison, hester, osv. beitet ned områder og holdt dem lysåpne. Med jordbruk og husdyrhold trivdes planten på enger med uregelmessig beiting og på slåtteenger. I dag er den kun å finne på gamle slåtteenger og strandenger i de tørreste områdene i Norge.

Drakehode (Dracocephalum ruyschiana)
Norge har angivelig Vest-Europas største bestand, og Oslo har en av landets største forekomster. Arten er i hovedsak utryddet eller utrydningstruete i de andre europeiske landene. Arten overvåkes og gjenoppbygges av Norsk Naturarv. Bildet er tatt på Bleikøya i Oslo. Foto: Norsk Natuarv

Tørreng med drakehode
En av Norges største enger med drakehode står i 500 m unna Sentralbanestasjonen i Oslo, Postgirobygget skimtes i bakgrunnen. Foto: Norsk Naturarv.

Drakehode er vertsplante for en av Norges mest truete biller; drakehodeglansbille. Billen er kun påvist i Indre Oslofjord i Europa.

Lenker

Den Virtuella Floran: Drakehode.