Fra eng til vegkant
Endringer i jordbruket de siste 50 årene har ført til store forandringer i landskapet. Beitemark og slåttenger er naturtyper som mange steder har forsvunnet pga. gjengroing eller endret karakter ved intensivt bruk. Dette medfører at arter tilknyttet biotoper det tradisjonelle jordbruket skapte har forsvunnet eller gått sterkt tilbake og må finne nye måter å overleve på.
Norsk Naturarv oppsøkte i 2004 noen av landets mest truete planter. Etter befaringen kan noen av Norges mest sjeldne planter inndeles i tre helt nye kategorier; fortausplanter, vegkantsplanter og kraftgateplanter.
Fortausplanter
Fortauskanter har et miljø som for
plantene kan ligne på gårdstunets. Området er preget av hardpakket jord, lite vegeteasjon
samtidig som det er solrikt og varmt. Omgivelsene kan også være næringsrike.
Legekattemynte er en gammel medisinplante og sannsynligvis kom til Norge på 1100-1200-tallet. Siden har den forvillet seg til flere gårdstun omkring i landet. Siste bestand av arten i Norge overlevde langs et fortau i Oslo.
Løvehale var middelalderens hjertemedisin. Tidligste funn i Norge stammer fra arkeologiske utgravninger i Gamlebyens middelalderby i Oslo der to frø fra år 1125-1175 fremkom. Urten står i Ringerike, Hole og Oslo, hvorav den største bestanden står langs fortauet i hovedstaden.
Legeløvehale (direkte truet) ved St. Hanshaugen i Oslo. Hele den norske bestanden består av rundt 80 individer. 60 av dem står ved fortauskanten i Sofiesgate, 2001. Foto: Norsk Naturarv.
Vegkantsplanter
For å gjøre vegbanen oversiktelig holdes
kantene frie for trær og busker ved regelmessig slått. Kantene blir dermed
lysåpne og gir gode grunnlag for en rekke engplanter. Slåtten har ført til at vegkantene er landets største slåtteenger og således en viktig naturtype.
Kammarimjelle er tilknyttet slåtteenger og beitemark, og vokser fire steder i landet. Hele Østfoldbestanden og 1/3 av Vestfoldbestanden overlever langs vegkanter. Begge forekomstene teller rundt 100 blomstrende individer.
Kammarimjelle opptrer i to varianter. Den lilla er den vanligste og står både i Østfold og Vestfold. Den gule derimot vokser kun i Horten i Vestfold, 2005. Foto: Norsk Naturarv.
Stor gjeldkarve er angivelig innført under middelalderen. Arten står med gode bestander langs vegkanten i Drammen og i Oslo.
Kraftgateplanter
Kraftlinjene ryddes jevnlig for kratt og
småtrær som på sikt kan skade ledningene. Kratryddingen lager en naturtype som
kan ligne på beitemark.
Ertevikke har gode bestander i Røyken i Buskerud. Planten står tettest og har de kraftigste individene i krattet under strømledningene. Rotskudd og unge trær gir ertevikken ypperlige vilkår. Planten får rikelig med lys og busker å klatre i. Utenfor kraftgaten har ertevikken få og små individer.
Torvskjærings- og brannfeltsfugl
Ved torvuttak fra myrer og skogbrann ligger bakken svart tilbake. Den mørke jorden ligner på tidligere tiders bråtebrann av beitemark.
Hortulan er tilsynelatende avhengig av svart åpen bakke for å hekke. I dag er bråtebrenning forbudt ved lov og fuglen er tilnærmet utryddet i Norge. Hortulan var en svært vanlig fugl for inntil 50 år siden. Den hekket i engene inntil åkrene som gjerne ble tent på hver vår for å gi frisk beite. Beitemarkene er nå gjengrodde og hortulanen overlever med noen titalls individer på torvskjæringsmyrer og brannfelt da disse ligner deres opprinnelige hekkebiotoper.
