Jostedalsbreen nasjonalpark

Jostedalsbreen er midtpunktet i et omfattende breområde med radius på 130 km der det ligger flere selvstendige breer.

Flere isolerte fjelltopper stikker opp gjennom isen og omkring rager flere høye fjell. Lodalskåpa 2083 moh. er det høyeste punktet i området.

Når en isbre blir  mer enn 20 m tykk, blir den plastisk og begynner å renne som en tyktflytende masse. Dette medfører at den beveger seg nedover, gjerne med brearmer. De største brearmene til Jostedalsbreen renner ned i lavlandet til omkring 300 moh. De tre mest kjente brearmene er Nigardsbreen, Bergsetbreen og Austdalsbreen. Brearmene kan være flere kilometer lange, og den største brearmen er den 15 km lange Tunsbergdalsbreen. Avhengig av om isbreen vokser eller minker, beveger brearmene frem eller tilbake.

Under den såkalte lille istid i begynnelsen av 1700-tallet var sommertemperaturen angivelig 0,5–1 °C lavere enn i dag. Dette gjorde at breen vokste, og at flere av Jostedalsbreens brearmer rykket frem og ødela dyrket mark og begynte å true bøndenes tilværelse. Fremstøtet stanset omkring 1745. I den etterfølgende varmeperioden trakk brearmene seg tilbake, Nigardsbreen, med opptil 2 km. I årene 1988–95 vokste Jostedalsbreen betraktelig pga. mye sne. Dette medførte at Briksdalsbreen rykket frem over 300 m etter 1990. Etter 2000 har Jostedalsbreen, i likhet med alle de andre brearmene, trukket seg tilbake pga. snefattige vintrer og varme somrer.

Jøklene i Norge er et forholdsvis nytt fenomen. Under varmetiden for 5000 til 7000 år siden forsvant alle restene av iskappen som dekket landet under istiden. Da klimaet ble kjøligere, oppsto jøklene på nytt, og de begynte å vokse. Den eldste isen i Jostedalsbreen er omkring 1000–2000 år gammel.

Jostedalsbreen inngår i en 1310 km² stor nasjonalpark. Nasjonalparken har stor spennvidde i naturtyper fra frodig edelløvskog i lavlandet til jøkler i høyfjellet.

Opp gjennom de siste århundrene foreligger det dokumentasjon på hvordan jøklene vekselvis har vokst og trukket seg tilbake.