Ringerike

Tyrifjorden med Røyse i bakgrunnen. Foto: Norsk Naturarv.

Ringerike er bygdene som strekker seg nord og vest for Tyrifjorden. Landskapet har fått sitt navn etter ringerne som hadde sitt rike her.

Karakteristisk for Ringerike er de langstrakte skogkledde åsene og store innsjøene. Området er forholdsvis avslepet i syd og med større jordbruksområder. Mot nord hever landskapet seg med to korte fjellkjeder og får innslag av daler.

Ringerikes geologi og topografi er skapt av et tropisk hav, supervulkaner og lavastrømmer. Berggrunnen er rik på fossiler fra kambrosilur, og fossile urfisk herfra spilte i begynnelsen av 1900-tallet en viktig rolle i forståelsen av livetsutvikling på Jorden. Området rundt Steinsfjorden er det stedet i Norge som har flest lokaliteter fredet for sin geologi.

Geologien har også medført et spesielt landskap. De mange åsene i og rundt Steinsfjorden er skråstilte sedimentære kambrosilurske bergarter. Kambrosiluren forvitrer lett, hvilket gir den karakteristisk formen der østsiden følger opprinnelig havoverflate, men vestsiden som peker opp er revet bort av istidens skuringer.

De store innsjøene medfører elver, krokelver og elvedeltaer. Disse er viktige hekkeplasser og rasteplasser for vadefugler under vår- og høststrekk. Våtmarkene har internasjonal verdi og er Ramsarområder (våtmarksområdenes UNESCO-liste).

Områdets geologi er bygget opp av grunnfjell fra Jordens urtid, kalkstein, skifer og sandstein fra kambrosilur, vulkaner og lava fra karbon og løsmasser fra istiden. Dette danner et mangfold av landskapstyper som igjen gir et stort mangfold av naturtyper og arter.

Vikerfjell med Treknatten i bakgrunnen. Dette er den østligste avslutningen av den kaledonske fjellkjedefoldningen, som begynte i slutten av silur 445-415 mill. år siden, som Vestlandet er preget av. Selv oppe i 1000 moh. ligger det flyttblokker fraktet av jøkelen under siste istid.

Krokskogen er bygget opp av lava fra minst 13 vulkanutbrudd. Det enestående med hele Krokskogstupet er at den er bygget opp av rombeporfyr.

Kulturlandskap

Ringerike er en utpreget skogsbygd. De beste jordbruksområdet ligger helt syd i området på løsmasser avsatt under siste istid. Den gangen la denne delen av landet under havoverflaten og var havbunn inntil 10.000 år siden.

Røyse ligger som en halvøy ut i Tyrifjorden. Dette tilnærmet steinløse jordbrukslandskapet han ha fått navnet sitt fra de mange gravrøysene i området. Foto: Norsk Naturarv.

Halvdanshaugen er et av mange kulturminner i Ringerike. Flere kilder omtaler haugens som kong Halvdan Svartes gravplass. Disse skriver seg fra omkring 1170 - 1235. Den mest kjente og utfyllende fortellingen er Halvdan Svartes saga i Heimskringla. Foto: Norsk Naturarv.

Veien er Ringerikes største gravfelt. På bildet sees 3 av de til sammen 107 gravhaugene i helligdommen. Foto: Torbjørn Røberg.

Mange av gravhaugene har forsvunnet¨, trolig hadde Veien opprinnelig over 200 stykker. Dette gjør området til et av Østlandets største gravfelt. Området ble brukt som gravplass fra 900 f.Kr. til 100 e.Kr. Veien-navnet betyr enten veien, dagens veier til og fra Valdres og Hallingdal ligger ved Veien. Navnet kan også komme fra det gammelgermanske navnet Vevin. Ve; helligdom og vin; eng.

Topografi

Ringerike har en meget mangfoldig topografi. Området består av koller og åser dekket av store skogsstrekninger. Vestlandets høyfjell begynner i dette området med enkelte snaufjell som Vikerfjell og Norefjell - noen av de få høyfjellene på Østlandet. I de lavereliggende strøkene i syd ligger Nord-Europas største løssmasseavsetninger fra istiden. Avsetningene fra da Norge var dekket av is og disse ble vasket ut i havet lar seg spore fra Eggermoens morenegrus til Steinsslettas leiravsetninger. Det er i disse løsmassene at jordbruket har sin hovedutbredelse i Ringerike. Sperillen og Tyrifjorden er blant de største innsjøene i landet. Storelva mellom dem snor seg i landskapet og har gjennom årtusener byttet løp. Gamle elvesvinger ligger i dag som kroksjøer og er nå våtmarksområder. Karakteristisk for Ringerike er Brekkåslandskapet i og rundt Tyrifjorden.

Sperillen med Treknatten, Vikerfjell, i bakgrunnen. Foto: Torbjørn Røberg.

Sperillen er en lang og smal fjord i Ådalen. Den 37 km² store innsjøen er 26 km lang og 3 km bred.  I nord renner elvene Begna fra Valdres og Urula fra Vassfaret ut i Sperillen. Utløpet heter også Begna. Vannspeilet ligger 150 moh. og største dybde er 129 m. I vannet er det gode forekomster med sik, ørret, gjedde og kreps. I tillegg finnes det fortellinger om sjøorm i og ved fjorden.

Øyene i Steinsfjorden, en del av Tyrifjorden, viser tydelig brekkåslandskapet - en landskapsform som bare er å finne her i Norge.

Ringerike byr på store sammenhengende skogområder. Dette er øst for Sperillen, syd for Tanfjell. Foto: Norsk Naturarv.

Juveren naturreservat er en avnøring av Storelva. Foto: Norsk Naturarv.

Kroksjøen er et av Ringerikes beste våtmarksområder for hekkende og trekkende fugl. Til sammen 40 våtmarksarter er påvist i reservatet. Juveren inngår i et nett av våtmarksområder i nordre Tyrifjord. Dette våtmarkssystemet har internasjonal verdi og inngår derfor i Ramsar-konvensjonen (Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat) og inngår som én av i alt 23 norsk ramsarområder. Globalt er 1200 våtmarksområder knyttet til Ramsar-konvensjonen.

Karlsrudtangen er et elvedelta og våtmarksområde med Ramsar-status. Foto: Norsk Naturarv.

Ramsarområdet ligger i nordenden av Tyrifjorden der Sogna har sitt os og er 1 av 5 Ramsarområder i og ved Tyrifjorden. Karlsrudtangen er langgrunt og brukes av våtmarksfugler som rasteplass. Til sammen 61 vadefugler er påvist på dette stedet.