10. Kilder

Foto: Schandy/Samfoto. Hønsehauk; hann.
Hannen: Lengde: 48-59 cm. Vingespenn: 93-105 cm.
Hunnen: Lengde: 58-64 cm. Vingespenn: 108-127 cm.
Begge kjønn er ganske like. Hannen har blygrå overside med markerte svart isse og øredekkere samt hvite øyebrynstriper. Hunnen har brungrå rygg og med mer kontrastløse tegninger på hodet. Begge har lys buk med mørkegrå striper. Ungfugler har brunt let.
Hunnen er 1/3 større enn hannen og veier 3-4 ganger så mye.
Jakter der mattilgangen er størst og tilpasser jaktteknikken til landskap og vegetasjon. Sees ofte høyt oppe i luften. Plukker opp termikk for å vinne høyde for så å glidefly og speide etter byttedyr. Jakter ved å stupe ned. I åpent landskap flyr den like over bakken og i skog mellom trærne. Vanlig jaktstrategi er å holder utkikk fra trær.
Redet bygges høyt opp i store trær. Det er gjerne 1 m i tverrsnitt og 1,5 m høyt, og benyttes i flere generasjoner. Innenfor reviret har den anslagsvis 2-3 reir. Paret vil således ikke bruke det samme reiret hvert år. Under hekkingen vil reiret haukene bruker gjerne bli tilført greiner med friskt løv eller grønt bar.
Revir i gode områder vil dekke omkring 10 km². Reirene vil således ligge med 5-6 km fra hverandre. Avhengig om mattilgangen er god eller dårlig vil reviret minske eller øke og dermed antall hekkende fugler i et område.
Fuglene begynner vanligvis å hekke når de er 2 år. Det kjennes imidlertid til flere tilfeller der 1-årige hunner har hekket.
Hannen kaller på hunnen ved både luftakrobatisk flyvning samt kalling. Parene er meget stabile da de danner livslange bånd. Kun når den ene dør vil den andre finne seg en ny make.
Hunnen verper til sammen 2-4 lyseblåegg i april som legges med to til tre døgns mellomrom, og ruger dem alene. Hannen fôrer i mellomtiden hunnen. Etter 28-38 døgn klekkes eggene.
Hunnen blir hos kyllingen de første 25 døgn. Hannen er da alene om å skaffe make og avkom mat. Etter som kyllingene blir større og klarer seg mot farer samt krever mer mat vil hunnen søke ut for å hjelpe til med å fôre dem. Avkommet forlater reiret sporadisk etter omkring 35 døgn da de søker seg til omliggende grener. De begynner gjerne å fly når de er 35-46 døgn gamle og forlater da reiret for godt, men blir matet av foreldrene til de er rundt 70 døgn. Etter det må de klare seg på egen hånd.
På Vestlandet og Nord-Norge er hekkefrekvens og ungeproduksjon knyttet til smågnagerbestanden og vil således svinge med den fra år til år.
Knyttet til sammenhengende og helst områder med gammel skog. Finnes fra fjellet og ut til kysten. Hønsehauken er en generalist hva angår hekketrær. Valgt av trær ligger på hvilket treslag som skogen hovedsakelig består av. På Østlandet og i Trøndelag hekker den således hovedsakelig i granskog, mens den på Vestlandet finnes i furuskog. Den påtreffes også i løvskog langs Sørlandet.
Hønsehauken lever av middels store fugler og pattedyr opp til harestørrelse. Vanlige dyr er mus, har, orrfugl, storfugl og kråkefugler. Hønsehauken vekker bestyrtelse hos kråker. Kråkene varsler intenst og når de føler seg trygge mobber de hauken der den sitter eller flyr.
Voksne er standfugler, ungfugl derimot flyr sydover i september-november. Imidlertid trekker de ikke lenger enn til kystområdene av Syd-Norge og Syd-Sverige. Enkelte ringmerkete individer er funnet i Finland og i Skottland og England.
Over hele landet hvor det er skog. Tettheten avtar mot nord.
Hele den nordlige halvkule: Nord-Asia, Nord-Afrika, Nord-Amerika og Europa. Hønsehauken består av flere underarter. Grovt sett kan det sies at hvert kontinent her sin underart. I Norge påtreffes den asiatiske sporadisk, men det er ikke påvist hekkende slik den er i Nord-Sverige.
Arten er første gang beskrevet av Linné i 1758.
Vanlig, men i tilbakegang. Hønsehaukbestanden i Norge er beregnet til å telle mellom 4000 og 5400 individer. Globalt 1.000.000-10.000.000 individer.
Duvhök: Wikipedia.
Northern Goshawk: University og Michigan Museum of Zoology.
Lyd
Hønsehauk.
Dale, S., Andersen, G. S., Eie K., Bergan, M. og
Stensland, P. 2001: Guide til fuglelivet i Oslo og Akershus: 246.
Direktoratet for naturforvaltning. 1999: Nasjonal rødliste for truete
arter i Norge 1998.
DN-rapport 1999-3.
Hagen, T. K. 1998: Hønsehauken. Årets Fugl 1998. Vår Fuglefauna 21: 16-18.
Knoff, C. 1999: Blir bestandsskogbruket hønsehaukens bane? Vår
Fuglefauna 22: 81-86.
Nygård, T., Halley, D. J., Wiseth B.,
Grønnesby, S. og Grønlien P. M. 1998: Hva skjer med hønsehauken? Vår
Fuglefauna 21: 5-10.
Selås, V. 1998: Hønsehaukbestanden i tilbakegang
- også i Aust-Agder Vår Fuglefauna 21: 149-154.
Fugler. Europa.
Nord-Afrika. Midtøsten. J.W. Cappelens Forlag a.s.