Biologisk mangfold - fine ord, lite handling

Stortinget fremla 27. april en ny stortingsmelding om biologisk mangfold, St. meld. nr 42. (2000-2001). Stortinget mener at forvaltningssystemet som foreslås er unikt i internasjonal sammenheng. Ingen andre land har utviklet en slik modell som regjeringen nå foreslår for å sikre det biologiske mangfoldet. De har nok rett i dette, for det er få land som har så store ambisjoner på vegne av artsmangfoldet, bruker så lang tid og som får så lite utrettet.

Legekattemynte var i 2001 en av Norges mest truete arter. Hele landets bestand besto av tre blomtrende individer som praktisk talt sto i rennesteinene. Planten ble berget i tidsrommet 2001-03 av én privatperson.

Grunnlaget for meldingen er at 103 plante- og dyrearter allerede er blitt borte de siste 150 årene fra Norge. 292 arter står på randen av utryddelse og flere av dem vil dø ut i løpet av de nærmeste år dersom passiviteten fortsetter. Til sammen er 3062 arter oppført i Direktoratets for Naturforvaltnings (DN) rapport Nasjonal rødliste for truete arter i Norge - en oversikt over planter og dyr som er truet av utryddelse eller utsatt for betydelig reduksjon.

Stortingsmeldingen bærer preg av forsøk på å se lyst på fremtiden, men den reelle situasjonen er dessverre en annen. Ødeleggelse av naturområder og utarming av artsmangfoldet flater ut i enkelte tilfeller, men stort sett er utviklingen fortsatt negativ og akselererende. Over en tredjedel av våre truete arter er knyttet til kulturlandskapet. Problemet er at mange slike landskap gror igjen - også de nasjonalt verneverdige. Omtrent halvparten av dagens arter lever i skogen - likevel har Norge ikke vernet mer en 1 %. Vi har fått en situasjon der skogsområder faller utenfor vern pga. pengemangel, for derefter å bli hogget med driftstilskudd fra staten. I tillegg erstattes stedegne trær med fremmede treslag. Spredning av fremmede arter er dessuten en pågående alvorlig og til dels statlig finansiert biologisk trussel, med få mottiltak. Programmer for å redde utrydningstruete arter er tilnærmet fraværende.

Bergdammen i Oslo er en av kommunens få gjenværende dammer med store salamanderen. Både stor og liten salamander var godt dokumentert i kommunes amfibierapport. Denne rapporten og internasjonale konvensjoner satt myndighetene til side til fordel for full utbygging av yngledammen og de utrydningstruete dyrenes leveområder i 1999.

I stortingsmeldingen står det å lese at mange sektorer de siste årene har gjort viktige fremskritt for en bærekraftig forvaltning av mangfoldet. Engasjerte borgere er ofte av en annen oppfatning. En rekke erfaringer viser at myndighetene er den hardeste motstanderen i arbeidet for å ivareta det biologiske mangfoldet! Her møtes ansvarsfraskrivelse og steile holdninger. Å redde Oslo kommunes nest siste stamme med den utrydningstruete store salamanderen på Berg (forøvrig en art som også globalt er i tilbakegang) er ett slikt tilfelle. Saken utviklet seg til å bli en kamp mellom innbyggerne representert ved naturvernorganisasjoner, skoler og velforeninger, på den ene siden og det offentlige på den andre. Kommunen gjennom plan- og bygningsetaten forholdt seg kun til plan- og bygningsloven og boligregulering av eiendommen med den mye omtalte salamanderdammen. Saken ble i tillegg behandlet både hos fylkesmannens miljøvernavdeling og tatt opp i Stortingets spørretime da kommunen ikke ville foreta seg noe. Begge steder ble det påpekt at det er kommunen selv som har ansvaret for vern av arter.

Myndigheten tar i utgangspunktet artsutryddelsen på alvor, og for å hindre den har de kommet med lovendringer og ratifisert konvensjoner for flere år siden. I Grunnlovens § 110 b står det nå: "Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares." Videre har artsvern blitt innarbeidet i Lov om viltet. § 3 sier: "Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov."

Bernkonvensjonen legger særlig vekt på beskyttelse av truete og sårbare arter. Et av de mest sentrale tema i Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) er at partene så langt som mulig skal sørge for integrering av ansvaret for å nå konvensjonens målsettinger i de ulike sektorene. Et av punktene i konvensjonen er å verne artene i sine naturlige vokse- og leveområder. Det skal dessuten legges planer for restaurering av ødelagte økosystemer og styrke truete arters overlevelse. Alt dette skulle tilsi at artene er sikret, men praksis er de rettsløse.

Dvergtistelens eneste levested i Norge ble lovlig bygget ut i 2001. Myndighetene hadde heller ikke i dette tilfellet noen motforestillinger med å gi utbygger tillatelse til å planere ut eiendommen selv om arten er direkte truet. Planten ble reddet av en entusiast fra Norsk Botanisk Forening som ba utbygger om å spare den.

Til tross for alle lovene og konvensjonene foregår det lite eller intet av overvåkning, vedlikehold eller restaurering av truete arters leveområder. Eneste unntak er fjellreven. Vi må også nevne ulven, som inngår i en rovdyrforvaltning der det i år er avsatt 135 millioner kroner til saueerstatning og forebyggende tiltak - et prosjekt myndighetene har lite konkret å vise til annet enn ni skutte ulver og en gruppe oppbankete naturvernere.

Dagens offentlige artsforvaltning består i at DN hvert fjerde år utarbeider en ny Nasjonal rødliste for truete arter i Norge der de omdefinerer artenes status frem til nullpunktet. Situasjonen er at planter og dyr over hele landet er overlatt til sin egen skjebne og enkeltmenneskers tilfeldige, ulønnete og ofte kortvarige engasjement. Vi har fått en tilstand der idealister bruker tid og penger på å ivareta biter av det biologiske mangfoldet og forskere går utenfor rammene av sitt arbeid for å redde artene de forsker på. Det offentlige kvitterer med likegyldighet, eller som det heter: Det finns ikke penger!

Den nye stortingsmeldingen virker som en ren fortsettelse av tidligere politikk og i den står det: "Bevaring av norsk biologisk mangfold er, i likhet med stadig flere sentrale samfunnsutfordringer, en sektorovergripende utfordring. Ved å utnytte de mulighetene som ligger i et målrettet samarbeid mellom myndighetene som har forvaltningsansvaret for sektorene, er det mulig å legge enda bedre til rette for en forsvarlig forvaltning av mangfoldet. Samtidig har kunnskapen om mangfoldet økt og behovene for en koordinert offentlig innsats er blitt mer tydelig på mange områder. Innsatsområder knyttet til biologisk mangfold krever i stor grad tiltak og virkemidler på tvers av sektorene, og stiller nye krav til samordning av offentlig forvaltning. Dette er en utfordring som krever en sektorovergripende og nasjonal handlingsplan om forvaltningen av biologisk mangfold etter konvensjonens prinsipper." Er det for å nå denne målsetningen at 251 av landets 435 kommuner og 18 fylkeskommuner har kuttet ut sine miljøvernledere og miljøvernkonsulenter, og dermed fraskrevet seg all biologisk kompetanse?

Hele problemet ligger antagelig i myndighetenes oppfatning om at artsvern ikke skal koste. I land vi liker å sammenligne oss med er holdningen ofte den motsatte. F.eks brukte Kanada i 1999-2000 14,4 millioner dollar til å ha 100 fulltidsansatte personer for å redde 75 arter, og over en treårsperiode investeres ytterligere 90 millioner dollar. Norge har vedtatt å verne 1,06 % av skogen (Sveriges tall er 5%) og ingen forslag om økning foreligger. Sverige derimot foreslår vern av 7,2 % av sine skoger. I Australia har de satt av 1,5 milliarder dollar til vern av naturtyper og biologisk mangfold. I USA finnes det mange paralleller. De ratifiserer nødig internasjonale konvensjoner, men når de først har gjort det tar de konsekvensen av det. Selv om de ikke har undertegnet Convention on Biodiversity (CBD), har de en artsforvaltning vi bare kan drømme om i Norge. Ovenfor flere utrydningstruete amfibier har de ikke bare konsekvent gitt alle deres gytedammer automatisk vern, men i tillegg anlagt buffersoner på 450 m ut fra vannkanten. Dette har bl.a. medført skrinlegging av en planlagt skole og et sykehus. I tillegg har de vernet flere km2 med skog rundt hver bestand av den truete urskogsfuglen flekkugle. I Europa etableres nye "urskogsmiljøer", det anlegges våtmarksområder og graves dammer for å reversere en negativ utvikling - utenkelige tanker her hjemme, men ikke i Sverige og Danmark.